Lisboa hadde vært høyt på ønskelista lenge, og sommeren 2018 kom vi oss avgårde. Vi var der midt i Fotball-VM, og Portugal hang fortsatt med. Mye fotball på alle spisesteder, og en enorm skjerm nede ved havna, der ingen sa et kritisk ord om Ronaldo. Autistgutten jeg reiser sammen med fikk ønskene oppfylt: verdens nest største akvarium, dyrehagen og en stor hamburger til lunsj. Deretter gjorde han det eneste fornuftige og fulgte rådet i reisehandboka: Lang siesta i luftavkjølet rom midt på dagen. Mora hadde ikke tid til å tenke så smart – det var stoffbutikker å besøke, og alenetida måtte utnyttes godt!
Når en er litt forberedt, er det ikke så vanskelig å finne fram i sentrum av Lisboa, og butikkene jeg skulle til, lå i gangavstand fra hverandre. Det vil si – i gangavstand i norsk sommertemperatur. Jeg undervurderte nok effektene av varmen litt, og ble for varm og tørst den første dagen. Enda bedre sko og litt større vannflaske neste dag, så gikk det bedre.
Garnbutikken “Retrosaria” sto øverst på lista, etter en veldig hyggelig artikkel i Laine Magazine. Jeg fant gata – Rua de Loreto – og skulle til nr 61. Trikken går i samme gate, og neste gang skal jeg sitte på en holdeplass til. Veldig lurt å vite akkurat hva som er adressen, for butikken stikker seg ikke ut. Et skilt nede på gatenivå, ei dør, og så begynne å klatre oppover. Ble minnet om at vi i Norge er ganske bortskjemte når det kommer til strømforbruk. I Lisboa tennes det ikke lys, hvis det ikke er nødvendig – og i denne bratte trappa var det tydeligvis ikke det. En annen påminnelse er at når det står 2.floor, så betyr det tredje etasje.
Men trappeklatringa var verdt det. Butikken er ikke stor, men kvaliteten på garnet var veldig bra. Jeg hadde med ønskeliste fra ei som fylte år litt lenger ut på sommeren, og den hyggelige driveren av butikken ga gode råd, og fylte opp posen med nydelig Beiroa-garn. Retrosaria hadde også en vegg med økologiske, faste bomullsstoffer, og jeg angret på at jeg ikke handlet mer der.
Det var mange andre stoffbutikker å besøke, og vi rakk innom flere. Hovedinntrykket er at det er et enormt utvalg i gardin- og møbelstoffer, mye fin fast bomull til f.eks skjorter og sommerklær, men lite jersey. “Feira dos Tecidos” hadde flere utsalg, og jeg innom to av dem. Der var det både stoff på rull og store bord med ferdigklipte stoffbiter, men vanskelig å finne noe som fenget. Kanskje riktig å si at det var mer billig enn bra? “Casa Tavares” var en helt annen opplevelse. Delvis på grunn av utvalget: faste bomullsstoffer fra gulv til tak – lekkert plassert etter farge – og delvis fordi den mannlige ekspeditøren handterte saksa så proft at jeg nesten mistet pusten. Også her burde jeg handlet mer, men mistet litt motet fordi en må be om hjelp til alt – det var liksom ikke så kjekt å “bare kikke”.
Ingen besøker Lisboa uten å reise med trikk nr 28. Vi sto i kø i over en time, og trodde vi skulle på en rundtur. Det var bare delvis riktig. Ved endestasjonen måtte vi ut – og så var det ny kø (og billett) for å komme tilbake igjen. Vanligvis noe å bli litt irritert over, men så var det ikke mindre enn tre store stoffbutikker like ved!. Reisefølget sukket litt, men lot seg kjøpe av en cola, og jeg fikk noen raske minutter i den butikken jeg skal besøke først neste gang jeg drar til Lisboa. “Nomalism” var helt overveldende! De er på Instagram og Facebook – så sjekk og se! Ikke jersey her heller, men et enormt utvalg av bomullsstoffer til møbler, gardiner og klær. Og til strikkeposen jeg måtte sy til det fine garnet fra Retrosaria!