En kjole til ei helt ny jente – sydd av stoff som er mer enn 100 år gammelt.. – hvordan kom jeg i en sånn situasjon? Vel – egentlig er dette «fortsettelse følger» på et tidligere blogginnlegg, så det er kanskje best å repetere litt…
Det ble ryddet etter en kjær bestemor, og jeg endte med å få kasser og esker med gamle duker og stoffer som ingen i familien hadde bruk for. I en av kassene var det putevar og laken med lekker hardangersøm og strikkede border, og jeg var intenst lykkelig! Dette skulle bli strikkeposer av det helt unike slaget! Og det ble det! Jeg sydde med begge hender, og holdt på å klippe til den fjerde eller femte, da jeg kjente det knirket litt i stoffet. Årsaken var en liten lapp, møysommelig tråklet fast nederst på lakenet, og med en melding i nydelig, snorett løkkeskrift. Lappen kunne fortelle at det jeg nå holdt på å klippe istykker var et: «Overlaken med tilhørende putevar i hardangersøm. Sydd av Jenny Jenssen ca 1920 – i eie hos …» Jeg mista nesten pusten! Dette lakenet var 100 år gammelt, og jeg hadde ødelagt både det, og flere andre av samme type – og laget nye ting av dem! Heldigvis ble jeg trøstet etter en telefon til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Kuratoren der kunne fortelle at denne type overlaken ikke var sjeldne – de finnes over hele landet – og det var bare flott at jeg kunne bruke stoffene til noe nytt. Mye bedre enn at de lå i en eske på loftet, og aldri ble sett av noen.
De ikke-miljøkriminelle strikkeposene ble jo ganske fine?J
Jeg fikk pusten tilbake, og følte meg ikke lenger som en miljøkriminell – men måtte likevel spørre om selve stoffet. Det var jo utrolig at det fortsatt var så fint, etter 100 år? – Ikke be meg si noe om kvaliteten på bomullsstoffer da og nå, da blir jeg aldri ferdig. Kvaliteten den gang, var noe ganske annet enn i dag – og det var ikke rart, så billig som folk ville ha ting nå, svarte den engasjerte kuratoren.
Kvaliteten på stoffet var det med andre ord ingenting å si på. Fargen var det verre med. Dette var nok laken som ikke hadde blitt brukt så mye, men 100 år i en skuff eller i ei kiste, gjøre jo også sitt. Det som sikkert hadde vært skinnende hvitt en gang, var nå verken grått, hvitt eller gult – men hadde en ubestemmelig farge som var litt alle tre. Selve broderiene hadde beholdt fargen bedre, så dem lot jeg være, selve lakenet ble puttet i vaskemaskinen sammen med yndlingsfargen til jenta som da var familiens yngste – og kom ut igjen med en frisk, rosa farge. Så – må jeg bare innrømme – kom det andre prosjekter i veien, og stoffet ble lagt bort enda en gang.
Helt til en dag telefonen ringte. Om jeg kunne sy en kjole til ei jente som snart var et halvt år? – Og om noen av de stoffene jeg fikk den gangen, kunne brukes? Hun som ringte var en god nabo, og vel orientert om eskene som hadde blitt kjørt bort til den kreative mormora. Den vesle jenta var oldebarnet til husfrua som hadde hatt de håndsydde lakenene «i sitt eie». Oldemor er borte, men det hadde vært morsomt for familien å få et plagg av de gamle stoffene?
Den utfordringen var det selvsagt ikke mulig å stå imot. Det rosa bomullsstoffet ble hentet fram, og heldigvis var det litt hardangersøm jeg ikke hadde laget strikkeposer av. Bærestykker i størrelse et halvt år, er ikke så store – så det holdt akkurat. Det rosa bomullsstoffet ble en fin bakgrunn, og kombinert med litt stoff fra dyktige Annette Philips (svensk designer og stoffprodusent) og mønster fra Stine Skoli Ommedal, ble det en selekjole med hardangersøm og knapper i ryggen. Oldemor fikk det ikke med seg, men besteforeldre og foreldre får ta bilder og fortelle.
Hvor mye vask i en moderne vaskemaskin det 100 år gamle stoffet vil tåle…?. Det er antagelig en annen historie. Kjolen var uansett veldig hyggelig å sy!
