Helgas strikkefestival ble en intens, hyggelig og lærerik opplevelse. Strikkefolk av alle slag – og mest fra Vestlandet – hadde årets store treff i de tradisjonsrike lokalene til Norsk trikotasjemuseum på Salhus utenfor Bergen. I tre dager var det et virrvarr av foredrag, workshops, demonstrasjoner, salgsboder, latter, prat og strikking. «Kreativ mormor»-standen var innerst inne på loftet, og på nabostandene sto andre nykommere og solgte garn, mønstre og tilbehør. Vi var en fargerik blanding av ungt og ikke fullt så ungt, med en felles interesse for håndtverk sånn det hadde blitt utført, og sånn vi gjør det nå.
«Er det du som er «Kreativ mormor» – jeg kjenner deg jo, men bare fra Instagram»… sa opptil flere av de som var innom standen. Og sånn kjentes det for meg og. Flere av utstillerne kjente jeg jo, men ikke nødvendigvis med det navnet som står i pass og førerkort. Det digitale fellesskapet hadde vi hatt en stund, nå fikk vi mulighet til å koble profiler og produkter til ansikter og stemmer. Strikkefestivalene rundt om i landet er et av svarene når spørsmålet er om det ikke blir litt upersonlig når en treffer folk via sosiale medier. Det var ingenting upersonlig over gjensynsgleden til festivaldeltakere som ikke hadde sett hverandre siden ifjor – bortsett fra at de altså var helt oppdaterte på hverandres strikkeprosjekter som hadde blitt gjennomført siden sist. Gjennom året holdt de kontakt på det digitale viset, på festivalen ble det tid til å drikke kaffe, høre på foredrag og sitte med strikketøyet rundt samme bord.
Jeg kom med strikkeposer til et marked jeg aldri før hadde besøkt,og det kjentes det litt som å gå opp til eksamen. Heldigvis hadde jeg kompetent reisefølge som hadde vært på festivalen før, men likevel? Hvordan ville folk reagere på produktet, fargene og formen? Det var nesten overvekt på flyet, og ikke så morsomt å tenke på at jeg kanskje måtte ta med alle tilbake over fjellet igjen. Akkurat den bekymringen var grunnløs. Det var en vesentlig lettere koffert som ble sjekket inn på hjemturen.Og så gjorde vi oss noen interessante erfaringer på standen til «Kreativ mormor». Kanskje speilet vi deltakerne på festivalen ganske godt? Det var nemlig to typer strikkepose som viste seg å være de mest populære: Den ene typen var sydd i de «moderne» fargene oker og petrol, Den andre typen var posene med redesign av gamle broderte og heklede overlaknen jeg hadde fått fra et loft på en gård her i nærheten. (Se tidligere blogginnlegg) Vi førte ingen form for statistikk, men det virket som det var de yngste festivaldeltakerne som falt for oker og petrol, mens de litt voksnere ble inspirert av gjenbruken av de gamle tekstilene. Begge grupper falt for prinsippet om at (nesten) ingen poser var like.
Nå pustes det ut etter reise, rigging, trapper og mye hyggelig prat. De posene som ble igjen legges ut i nettbutikken så fort jeg rekker.