Meditasjon? – ja, når jeg broderer!

Jeg kommer fra en broderende familie. Den erkjennelsen har kommet snikende de siste par årene. Mine egne broderierfaringer kommer fra pliktsøm i håndarbeidstimene, og en periode midt i ungdomstida da vi pyntet med korsstingsblomster på gamle klær som fortjente en ny sjanse. Så fikk nåla og strameien  ligge i fred i mange år – fram til nå.

Farfar døde da jeg var åtte år, og jeg husker ham bare glimtvis. Han hadde vært motstandsmann under krigen, engasjerte seg i lokalpolitikk og idrettslag, og var intenst opptatt av hage, plen, bærbusker og blomster. Han var ikke en bestefar som lekte med barnebarna, men han hadde et tempo og en ro som sa at det var greit at vi gikk i beina hans – vi deltok i luking, bærplukking og plenklipping. Jeg har ingen minner om at han fortalte om broderiene, og jeg så han aldri med nål og tråd, men husker at jeg ikke ble så overrasket da jeg fikk vite at stoltrekkene, bildene og dukene – de hadde farfar brodert. Selv om det ikke var så vanlig at menn broderte, ble det logiske bilder i hodet: brodering og farfar passet sammen.

 

Mormor sydde alltid, og med alle slags teknikker. Hun viste oss hvis vi spurte, men jeg tror egentlig ikke hun tenkte på at dette var ferdigheter hun burde sørget for å bringe videre. Det er ikke en gang sikkert at hun selv forsto hvor dyktig hun var. Da økonomien i hjemmet ble så god at det kunne kjøpes klær, frydet hun seg over det – «kjøpekjolen» ble tatt fram ved de største anledningene, og hun var tydelig stolt over den. Jeg tror nok egentlig at grunnen til at kjolen satt så bra, var at hun hadde sydd den om, inn og ut – til den satt som den skulle, men det ville jeg aldri våget å antyde…. Kjoler kunne altså etter hvert kjøpes, men skulle det settes kaffekopper på bordet, måtte det ligge en håndbrodert duk under. Mormors tempo var velkjent i familien. Det samme var hennes evne til å hente krefter i en travel hverdag. Hun «la seg litt nedpå», og det viktigste ordet her er «litt». Ettermiddagsluren varte aldri mer enn et kvarter – så var hun høyt og lavt igjen. Når jeg ser tilbake, lurer jeg på om de eneste gangene hun satt helt i ro – og i egne tanker – var når hun broderte.

 

Mamma vet ikke helt når hun fikk all sin sy-kunnskap. «Jeg lærte vel hjemme», sier hun når vi spør. På samme måte som mormor hadde gjort, sydde mamma klær til seg og sine. Samtidig sto hun midt i kvinnekampen på 60- og 70-tallet, og det var viktigere for henne at de to døtrene gikk på skole og skaffet seg utdanning enn at vi lærte å sy. Hun hjalp riktignok når vi kom hjem med strikkelekse på to centimeter vrangbord, og pinner og garn var svette og uhåndterlige, men hun insisterte aldri på at vi burde lære alt hun kunne. Hun slo i bordet en gang jeg kom hjem fra håndarbeidstime, og påsto at jeg aldri i livet kom til å klare å sy ferdig den dusteblusen. Da ble det kjøpt inn rutete bomullsstoff, og så ble det sydd en ny bluse. «Selvsagt kan du lære å sy en bluse, nå må du slutte å tulle!». Alt jeg kan om å sette på krager, lærte jeg den ettermiddagen.

Mamma deltok aktivt i den nye kvinnebevegelsen, og var stolt over at begge døtrene også havnet der i løpet av de travle 70-åra. Det var tida for å definere en ny kvinnerolle: med utdanning og muligheter til å få jobb utenfor hjemmet, med prevensjon som ga kontroll over når – og om – det skulle komme unger, med tekniske framskritt som gjorde vask av hus, klær og kopper enklere, og med økonomi til å kjøpe ferdigsydde duker og gardiner. Det var kanskje ikke så rart at det ikke ble så mye tid til brodering da?

For mamma ble det bedre tid da barna var ute av huset, og barnebarna begynte å komme. Da kom også broderinåla fram igjen, og mine barn gikk med klær som hadde pynt og utsmykning som ingen andre hadde. Der mormor og farfar hadde fulgt strenge regler og sirlige mønstre, broderte min moderne sy-mamma på frihånd: på kjoler, luer og jakker. Broderiet var ikke lenger et symbol på den tradisjonelle og underdanige kvinnerollen, men en mulighet til å vise fram unike og selvstendige klær. Det var mamma som oppdaget geriljabroderiene først, og selv om 80-årsdagen nærmet seg, koste hun seg over at håndverket nå ble brukt til å sende et budskap.

Så er det vel min tur da? Hvordan kan jeg ta denne massive arven videre? Først og fremst ved å huske og anerkjenne, men så ved å finne tilbake til den kunnskapen jeg en gang hadde. Jeg har faktisk lært å brodere på skolen – korssting, attersting og andre sting jeg ikke husker navnet på. Jeg har ikke sydd duker, men brodert på håndklær, bilder og bruksklær – og kunnskapen er der inne et sted, det merker jeg når jeg prøver meg fram. Heldigvis er mamma her fortsatt, og nå skal hun få de spørsmålene jeg ikke stilte for førti år siden. Jeg tror og håper hun fortsatt har svarene hun ikke tenkte på å gi meg da. Brodering er håndverk og tradisjon, men for meg er det også en form for meditasjon. Det blir ikke noe godt resultat hvis det er for mange andre impulser rundt, så brodering er best når det er stille, til klassisk musikk eller på kafe der surret rundt ikke egentlig angår meg. I en hverdag med litt for mye som skal bearbeides og handteres, er broderi ei fredelig boble å sitte inni – jeg mediterer ikke, jeg broderer. Det kjennes som de er der sammen med meg: min rolige og konsentrerte farfar, min effektive mormor og min stillferdige, men opprørske mamma. De er der med oppmuntring og veiledning, og et vennlig, men tydelig nikk: du får tåle at det tar litt tid å lære dette!