Lille julaften er dagen for de siste forberedelsene, og for meg er det en dag som bl.a handler om blomster. Det blir ikke jul hvis det ikke er blomster i huset – noen i potter, og andre i vaser eller oasis. For oss som bor midt i Vestfold er det blomsterbutikker og hageland på alle kanter, og har en råd, kan en bare velge og vrake. Det er med andre ord dagen for å handle blomstergave til seg selv.
Den blomsterhandelen jeg husker best, er likevel ikke i en av de velfylte vestfoldske blomsterbutikkene, den er fra en liten blomsterbutikk i Vardø. Jeg hadde dårlig tid, og enda dårligere råd – men hadde bestemt meg for at en bukett med noe rødt, skulle jeg ha råd til – om jeg var aldri så blakk. – Nå rakk du det akkurat, sa den hyggelige dama bak disken, som skulle stenge en time før jeg hadde beregnet. Jeg beklaget at jeg kom seint, og lurte på om det var en bukett igjen til meg. Dama smilte og bøyde seg ned bak disken. Da hun reiste seg igjen, hadde hun tre store rosebuketter i hendene. – Du kan ta alle tre, vi skal ikke ha åpen butikk på mange dager – så disse kommer bare til å bli dårlige, sa hun.
Etter å ha satt 36 røde roser i vann (og forklart familien at jeg ikke hadde gått fra vettet) – gikk jeg til angrep på juletreet. De to nederste greinene ble klippet av, og grankvistene ble blandet med rosene. Det er mange år siden, men røde roser mot grønn granbar, er fortsatt spesielt for meg – til minne om kavete juleforberedelser, ei nesten tom lommebok – og ei veldig hyggelig dame.
I år laget jeg denne:
