Februar betyr karnevalstid i barnehagen, og 5-åringen og mormora hadde en diskusjon. Utgangspunktet helt krystallklart – det måtte bli en superhelt. Barnehagegutten var opptatt av hvem av dem som var den kuleste. Mormora argumenterte forsiktig i favør av helter som bruker klær det gikk an å kopiere ved symaskinen. Heldigvis har jo flere av superheltene lagt sin elsk på varianter av tette tights og flagrende kapper, og det burde det være mulig å få til.
Historisk sett er karneval koblet til den katolske kirken og feiringer ved inngangen til fastetida. I Oslo ble det gjort et forsøk på å etablere en norsk versjon midt på 80-tallet. Siden sambaparade i februar ikke var så fristende, satset en i mai/juni i stedet. Det ble et arrangement som aldri helt fant sin egen stil, og framsto som en lettkledd og litt rar variant av Holmenkoll-lørdagen . Arrangementet ble avviklet «på grunn av fyll og spetakkel» står det i Wikipedia, og det er antagelig en ganske presis oppsummering. De voksne karnevalsarrangementene har blitt lagt ned, men i barnehagene holder de ut – og handelsstanden følger opp. Avhengig av pris kan en få naturtro prinsesser, TV-figurer eller superhelter i alle størrelser og farger – i stoffer som ikke puster, og som ikke tåler all verdens lek før de går i stykker.
Diskusjonen her hjemme konkluderte med Batman for storebror og en kattunge for lillesøster. Kattekostymet lå på loftet fra et tidligere år. Batman måtte ordnes nå. Det måtte Googles….
.
Måle på brystet og finne riktig størrelse. Printe ut, kopiere, klippe og stryke på vlieseline – og brodere på svart genser. Selve drakta ble en genser og bukse i mønster fra «Heilt Spesiell og jubel», sydd i svart bomullsjersey fra den lokale stoffbutikken. Litt for tynt til buksestoff på vinterstid, men til innekostyme holdt det fint.
5-åringen forklarte at det måtte være et skikkelig belte. Det er der Batman har alle «greiene» sine. En annen utfordring var kappa som skulle se ut som en flaggermusvinge, og som helst ikke skulle være i veien når det skulle løpes og lekes. Selve kappa ble sydd i fast bomullslerret – lagt dobbelt, og festet på drakta med trykknapper. Det ble en løsning som begge ble fornøyd med: Kappa flagret akkurat passe når gutten løp som en vind, og mormora tenkte at resten av drakta kanskje kunne fungere som pysj når karnevalet var over. De praktiske foreldrene syntes det var deilig at det for en gangs skyld var et karnevalskostyme i huset som tåler vann, såpe og vaskemaskin. Om karneval virkelig blir en norsk tradisjon gjenstår å se. Ungene i vår barnehage gjør i hvert fall sitt.
