Har du virkelig sydd alt dette selv? Det kommer mange spørsmål når en stiller seg opp med en salgsstand. I helga var det Holmestrand maraton, og det var plass til små og store utstillere rundt om i byen. Det kjentes som en god anledning til å la «Kreativ mormor» få testet seg på det lokale markedet, så jeg sa tusen takk for muligheten – og ble med. De over 2000 som skulle løpe hel eller halv maraton, 10 eller 5 kilometer, ville vel ikke ha så mye tid til å handle hjemmesydde barneklær, men kanskje de ville trenge ei lue eller et pannebånd? Voksenluer ble produsert kvelden og natta før, og håndsømmen på de siste pannebåndene ble gjort ute på standen. Ikke helt optimalt i 10 grader, men med hanske på den ene handa – og kaffekopp til å varme den som holdt nåla, så gikk det på et vis.
Fredagskvelden brukt til «masseproduksjon» av luer
Det viste seg at de som skulle ut og løpe, i grunnen tenkte mest på akkurat det – de skulle løpe den dagen, ikke shoppe. De som var med for å passe på vesker og klær, skulle heie, eller bare se på folkelivet hadde litt bedre tid. Da dagen var over så jeg at jeg må sy opp flere rompere, kjoler og hårstrikker, og fikk bekreftet at det var for dårlig utvalg av T-skjorter i de største størrelsene. Greit å vite til neste gang. Det som også var interessant lærdom, var hva det var med de hjemmesydde klærne folk likte best. Noen er opptatt av akkurat det – hjemmesydd i stedet for fabrikklær. Andre så på kvalitet og stoffvalg, og spurte om redesign og omsøm. Men det de aller fleste stoppet opp og kommenterte var ikke kvalitet, håndverk eller økologiske stoffer – det var fargene. – Sånne farger ser jeg ikke der jeg kjøper barneklær sa en dame, og pekte på et sett i gult, oransje, grønt, rødt og brunt. – Så klare og sterke farger, sa et par som ventet sitt første barn om noen få uker. En bestefar ble spesielt opptatt av klærne i sterke grønne farger på stativet, mens to venninner falt for kombinasjonen oker og blomster fra Elvelyckan Design. – Jeg blir glad av alle disse fargene, så her var det vanskelig å velge, smilte en tvillingpappa – som faktisk skulle ut og løpe, men som rakk en handlerunde først.
– Sånne farger ser vi jo ikke i butikkene…
De hyggelige timene på standen i solveggen på «Dr. Graaruds» plass ble en bekreftelse på at folk setter pris på alternativer til kjedebutikkenes ensformige fargevalg. Jeg ble også styrket i trua på at både unge og eldre egentlig synes det er ganske greit å stå imot presset på alle skal være like. Det viste seg at «gullkunden» var barnebarnet som var sammen med bestemor eller -far mens foreldrene raste rundt i Holmestrands gater med startnummer på brystet. Besteforeldrene ville gjerne handle, og ungene skjønte at her var det mulig å kjøpe noe som ingen andre hadde. – Se bestemor, uansett hvilket pannebånd jeg velger, er det ingen andre som kommer til å ha det jeg har!
Etter alle de hyggelige samtalene lever jeg godt med at det ble litt voldsomt for den himmelfalne kollegaen som til nå bare har truffet meg ved møtebordet, datamaskinen og printeren. Jo da, – jeg hadde virkelig sydd alt dette selv.