Det første var klippet klart, og jeg var i gang med nummer to da jeg kjente det knitret i stoffet. Bak på det gamle lakenet jeg hadde satt saksa i, var det tråkla fast en liten papirlapp, der noen hadde skrevet med jevn og tydelig løkkeskrift: «Overlaken med tilhørende putevar i hardangersøm. Sydd av Jenny Jenssen ca 1920. Eier Hanna Marie Hillestad». Jeg måtte lese lappen flere ganger, og kjente panikken krype oppover ryggen… Hadde jeg akkurat klippet istykker et kulturminne?
«Nå har jeg fire kasser med gamle duker og litt forskjellig til deg, håper du kan bruke det til noe», sa min bekjente som sto midt i opprydding etter en kjær bestemor. Tre av kassene står fortsatt urørte i garasjen, for jeg ble helt overveldet av skatten jeg fant i den første. Under en juleduk som nok hadde sett sine beste dager, lå det en stabel med sengeklær. De var preget av å ha ligget lenge, så bomullen som en gang hadde vært skinnende hvit, hadde fått et skjær av en blanding av gult og grått. Det som fikk meg til å trekke pusten en ekstra gang, var måten sengeklærne var dekorerte på. Laken og putevar med sirlige monogrammer og border som enten er hekla i tynn-tynt bomullsgarn, eller sydd i nydelig hardangersøm. Lakenene er lange, med bord langs den ene kortsida, og ligner overhodet ikke på det sengetøyet som brukes hjemme hos meg. Hvorfor så de sånn ut, og hvordan hadde de blitt brukt? Jeg gikk til de to kildene for informasjon jeg trodde kunne hjelpe: søke på Google og ringe til mamma.
Det var mamma som hadde mest presis informasjon: Dette er overlaken. De skal ligge over det vanlige lakenet, men under dyna. «De er så lange fordi du skal brette den ene kortsida over dyna (og kanskje et teppe) – sånn at monogrammet og de fine bordene vises fram». Mammas beskrivelse ga også svaret på mitt neste spørsmål: hvorfor disse gamle lakenene ikke virket å være slitt? Fordi de ikke hadde blitt brukt til å ligge på, de hadde vært til pynt.
Så visste jeg det: lakenet jeg hadde klippet i stykker hadde ikke blitt sovet på, men vært til dekorasjon, og kanskje identifikasjon – ettersom monogram var en viktig del av broderiet. Mamma kunne fortelle at mormor i sin tid hadde brodert flere overlaken, og artiklene Google fant fram til, fortalte at dette var en aktivitet det var forventet at kvinner har sittet med, kanskje særlig før de ble gift. Broderte overlaken var en del av «utstyret» en måtte ha klart til den dagen det skulle flyttes ut av barndomshjemmet og inn i ekteskapet. Overlaken er fra ei tid da det ble brukt lang tid på å re sengene, og der noen var hjemme og gjorde husarbeid på dagtid. De historiske artiklene sammen med mammas minner gjorde at jeg kunne se det for meg: hvite bomullsstoffer, nål, tråd og litt dårlig lys – og så ble det skapt brukskunst. Det gjorde at jeg ble enda mer imponert over håndverket, over tida som hadde blitt brukt og kvaliteten på stoffene etter så mange år, men den urolige følelsen i magen etter mine krumspring med saksa, ble egentlig ikke borte.
Det ble ganske fint sammen med dynetrekk fra IKEA?
Redningen ble en telefon til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Resepsjonisten nølte ikke da jeg presenterte problemet, hun hadde fått spørsmål som dette før. Jeg ble satt videre til kurator Kari-Anne Pedersen med ansvarsområdet «drakt og tekstil», og hun var rask til å berolige meg. «Du har ikke ødelagt et kulturminne – disse har vi tusenvis av rundt om i landet». Jeg lærte at det nok må gå mer enn 100 år før et laken blir et kulturminne, og at det var helt greit at jeg brukte stoffet til noe annet nå. Det er viktigere at håndverket blir satt pris på, enn at det ligger bortgjemt i et skap eller på et loft. Kuratoren hadde praktiske råd om hvordan få bort den gulgråe fargen, og sa at hun egentlig ikke hadde tid til å snakke om kvaliteten på stoffene – da ville hun bli så altfor engasjert, og hun var egentlig på vei til en avtale. «La meg bare si at kvaliteten på bomullslerret var en helt annen før. Nå skal den visst bare være billig!», rakk hun å si, før andre plikter kalte.
Kuratoren hadde kurert den vonde følelsen i magen. Jeg hadde ikke klippet i stykker et kulturminne. Det jeg derimot har gjort, er å pynte strikkeposer med broderier som er 100 år gamle – i respekt og beundring for Jenny som sydde og Hanna Marie som tok vare på og dokumenterte.