I dag har jeg sydd strikkeposer av en duk som har ligget i kista mi i mange år. Den ble kjøpt av en russisk gateselger i Vardø tidlig på 90-tallet. Sovjetunionen hadde gått i oppløsning, og nå fikk naboene helt nord og øst endelig en mulighet til å besøke hverandre. Vardøværingene dro på helgeturer til Murmansk og Arkhangelsk, og russerne kom den andre veien. Naboene ville gjerne snakke og bli bedre kjent, men de ville først om fremst handle og selge. Busser fylt opp av krystall, brukskunst i tre, porselen, ullprodukter, «Babuska-dukker» og duker kom til byene i hele Finmark, og lille Vardø opplevde at innbyggertallet enkelte dager økte med 5 – 10 – 15%. Vi som bodde i byen da, tok imot gjestene med åpne armer, og «russehandel» ble en ny og spennende aktivitet. Damaskdukene i kista kommer fra russehandelen. Jeg har fortsatt samovaren som faktisk er testet, men som nå står mest til pynt. Det lekre sjalet av tynn ull har jeg mistet – og irriterer meg veldig over det. Fuglen som er skåret ut i tre, brukes til godteri – eller til å ha blomsterpynt oppi.
Duken med de fine broderiene har egentlig aldri blitt tatt i bruk. Stoffet er en blanding av lin og bomull, og den er vanskelig å få helt glatt – selv om den strykes og dampes. Den roper «redesign» – og nå satte jeg saksa i den. Foreløpig har den blitt til tre strikkeposer, og det vil nok bli flere. Det ser ut som det kan være et bærestykke til en liten kjole også der – vi får se.
Hvordan det gikk med russehandelen? Til å begynne med kom det selgere med produkter som var kjøpt inn for videresalg. Etter hvert kom det også vanlige folk som så en mulighet til å tjene noen ekstra kroner i vest på å selge ting fra hjemmene sine. Antallet som kom ble etter hvert vanskelig å handtere for tollmyndighetene – selvsagt benyttet noen anledningen til å ta med seg alkohol og tobakk til salgsstandene sine. Det gikk historier om brøytemannskap som slo alarm om konjakk- og champagneflasker som ble kastet opp i lufta – fra snøfonnene de hadde blitt gjemt i. Den lokale handelstanden var ikke så begeistret, og solgte nok ikke så mye gaveartikler i de månedene denne handelen pågikk. Markedet i Øst-Finnmark ble etter hvert for lite, og bussene reiste stadig flere kilometer for å finne nye kunder. Kanskje var det da de nådde de store byene lenger sør og vest at myndighetene virkelig forsto at dette ville gå utover den lokale handelsnæringen? Det kom begrensninger og nye regler, og gateselgerne fra øst sluttet å komme. Duken som nå har blitt strikkeposer og samovaren på peishylla får minne om noen hektiske og spesielle måneder med russiske gateselgere i snøfonnene i Vardø.
