Trådretningen trumfer alt! Kursleder Anita kan ikke få sagt det klart nok: Trådretningen må finnes, følges og respekteres. Tulles det med den, vil plagget kunne vri seg, få legg det ikke burde ha – eller rett og slett bli skjevt. Og trådretningen er ikke det eneste hun har på hjertet. I løpet av 20 intense timer skal en lang liste med sømteknikker forklares og testes. Åtte damer fra forskjellige steder på Østlandet og i varierende alder, lytter og noterer. Når faguttrykkene kommer for tett, utveksles det små smil – og så går det på omgang å stille det litt kleine spørsmålet… Ehhh – hva betyr egentlig…?
Folkeuniversitetet har en historie helt tilbake til 1864, og var i sin tid inspirert av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson – folket måtte utdannes, slik at «demokrati» skulle bli noe mer enn et fint ord. I dag arrangeres det kurs på 40 forskjellige steder i landet, både for folk som vil studere, ta fagutdanning eller videreutvikle hobbyen sin. For oss som liker å sy, fins det både kurs som går over mange uker, og noen som går over en helg. http://www.folkeuniversitetet.no er stedet å sjekke. Det legges ut kurs for hele året, og kanskje er det lurt å melde sine interesse tidlig, for det hender det settes opp ekstra kurs hvis interessen er stort. Motsatt har jeg erfart at kurs avlyses hvis det ikke er tilstrekkelig med deltakere.
Den siste helga i mars var vi åtte spente deltakere i kurslokalene øverst i Nydalen i Oslo. Det var noe færre enn kurs og rom egentlig hadde plass til, men viste seg å være en veldig fin gruppestørrelse. Kursleder Anita Roth hadde ansvaret, og uten forkleinelse for andre kursholdere jeg har vært borti, så merket en veldig fort at dette var ei dame som ikke bare var flink til å sy, hun var også en erfaren og dyktig pedagog. Siden kurset het «Sømteknikk» handlet det ikke om å sy et plagg – her skulle det produseres prøvelapper! Forsiktig start med fire lapper som ble sydd sammen og der sømmene skulle presses ut på hver sin måte. Kurset ble avsluttet 20 timer seinere med innsetting av skjult glidelås. En ikke ubetydelig del av undervisningen foregikk ved strykebordet: Skal det bli et skikkelig resultat trengs det 40% press og 60% søm, forklarte den bestemte kurslederen. Hun introduserte også gode hjelpere som vlieselinpressa, «geita» som hjelper med å stryke der det ikke er flatt, og rissehjulet, som jeg heretter alltid skal ha i min umiddelbare nærhet. For en venn og hjelper det var!
Mange andre sykurs baserer seg på at deltakerne har med seg hver sine prosjekter, og så hjelper kursleder hver enkelt hvis en står fast. Jeg har vært på flere sånne kurs, og alltid lært masse. Det er selvsagt ekstra morsomt at det blir et plagg eller to å ta med hjem. Ulempen er at det kan bli mer fokus på å få plagget ferdig, enn å faktisk lære de forskjellige teknikkene. Sånn sett var dette kurset helt annerledes. Her sto teknikkene i sentrum, og kurset var bygget opp med aktiviteter i en logisk rekkefølge. Nye oppgaver ble løst ved hjelp av kunnskap en hadde fått for en time eller to siden. Prinsippene og forklaringene først – praksis og øvelse etterpå.
Den nye sy-vinden blåser med seg mangt og mye. Jeg henter inspirasjon og gode ideer på Instagram og Facebook. De unge redesign-profilene hjelper med å flytte sying og gjenbruk høyere opp i den offentlige bevissthet – og Folkeuniversitetets 20-timers kurs ble en kraftig påminner om hvor viktig selve håndverket er. For en som faktisk hadde faget «håndarbeid» på skolen, fikk kurset en ekstra dimensjon. Jeg oppdaget at det ikke bare var ny kunnskap å få. Det var også gamle kunster som ble vekket til live igjen. Dukhjørne, innfelt hjørne og kanting med skråbånd satt fortsatt i fingrene, bare hodet ble minnet om det. Buet delingssøm ble satt inn i en logisk sammenheng, og ble kombinert med sying av snitt, og påsetting av belegg. Den skjulte glidelåsen skal det nok øves mer på – men den er ikke på langt nær så skummel nå, som den var før helga.